Vår vesle live-debut i høve avgangsutstillinga til kunstklassa. Crazy Norwegian teenagers, seier eg berre. STAMPA TAKTEN, som Gard seier. Bileta i bakgrunnen er laga av Anne Marthe Strand.
Vår vesle live-debut i høve avgangsutstillinga til kunstklassa. Crazy Norwegian teenagers, seier eg berre. STAMPA TAKTEN, som Gard seier. Bileta i bakgrunnen er laga av Anne Marthe Strand.
Då var eg ferdig med Trøndertun, i staden for å fortelje mykje om kor givande det har vore, og kor mykje eg har utvikla meg som kunstnar, samt utvida mitt reportoar og min horisont, vel eg å la bileta tale for seg sjølv:
(trykk på for større bilete)
Eg er med i eit band! For første gong i livet mitt er eg med i eit band, sånn på ordentleg. Eg er med i eit kunstband som heiter “Gamle fru Greger“, og vi stiller vel i grunnen opp med eit alternativ til alle desse rockebanda som herjar på skulen. Sampling av vaskar, stomp, opplesing av tekst, improvisasjon og velting av stolar og bord, er berre nokre av merkelappane ein kan setje på dette noko eksentriske bandet, DETTE ER NEO DADA BABY!, som Finn seier. Sidan tre av bandets medlem går på kunstlinja kan vi satse sterkt på det visuelle utrykket (noko som har blitt viktig notildags, har eg forstått). http://www.myspace.com/gamlefrugreger – myspace-side har vi også fått oss.
Her er ein tekst eg skreiv til vår nyaste hitsingel, som kjem ut snart. Fyl med på myspace, seier eg berre:
Gamle fru Greger sit i ein raud øyrelappstol i stova og strikkar, autopilot. Gamal stove, gamal dame. Det var ein langdregen prosess å velje tapet til desse veggane, ein gong på femtitalet. Ho landa på ein mørkegrøn, stripete ein. Ein ho aldri hadde likt, men Gamle fru Greger klarte til slutt å forsone seg med den tunge fargen på veggane hennar, ho var ei omgjengeleg peparmøy. No var ikkje dette noko som var i Gamle fru Greger sine tankar i det heile, heile hennar konsentrasjon vart brukt til strikkinga. Ho hadde strikka så lenge at ho ikkje lenger hugsa kva ho strikka, kva ho hadde byrja på. Om ho ikkje hadde vore så oppslukt av strikkinga si hadde ho kanskje lagt merke til vatnet som hadde byrja å renne nedetter dei mørkegrøne veggane og legge seg som eit vått teppe på golvet. Drypping, små plask og ei stadig aukande vassmengd. Gjenstandar frå eit levd liv som letta frå golvet og byrja å flyte rundt i rommet. Gamle fru Greger har ein alvorleg lekkasje i sitt gamle hus. Gamle fru Greger sukkar og reddar ei maske frå å bli mista, men ho ser ikkje kattane hennar som mjauande blir kasta mot veggen av ei større bølge, ho merkar ikkje at stolen ho sit i har byrja å flyte på i vatnet, at den raude øyrelappstolen renn ut døra og ut i verda.
Denne veka har vi hatt besøk av Maria Hagerupsen, ho kjenner mange her på Trøndertun, nemleg. Eg har mala litt på henne like så godt. Slikt kan fort skje. Og så har eg hjelpt henne med å lage ferdig nokre kjolar. Vi har mellom anna limt på eit puslespel på ein grøn kjole, og malt på rødhette-eventyret på ein annan. Eg målte også snop på Aurora. Det er Andreas Hopen som har teke dei fleste bileta.

Weiter, bitte
Heidi gav meg ei utfordring til måleri, og instruksane var: “eit bilde der kasser og folk er eit viktig element.” Slik løyste eg oppgåva. Eg fekk litt assosiasjonar til posten medan eg målte dette biletet. Grunnen til at det heiter “weiter, bitte” er fordi det tyder vidare, og for å vise rørsle. Grunnen til at det står på tysk er at det var på tide at eg fekk brukt mine tyskkunnskapar til noko fornuftig. Elles har eg skrive ting på eskene på norsk, engelsk og litt islandsk til og med. Og piler, eg likar piler.

Så skreiv eg også dativspreposisjonane på tysk for å brife med tyskkunnskapane mine. Eg kom fram til at det passa godt.

Før alt dette utfordra eg Heidi og sa “sykling forbode”. Slik vart det:

I fritimen i dag sat vi i kantina og teikna med mine teikneblyantar. Det vart ganske fint. Difor deler eg desse teikningane med heile verda.

Dette noko abstrakte verket laga eg og Torgeir. Vi fann vel ut at det var ein åme sin lange veg til å bli ein fisk, eller vegen inn i festsalen, ikkje så lett no når det er oppussing på gong, og ganske kaotiske tilstandar på skulen.

Ei bokklubbmarihøne teikna av Synnøve og eit slags vaffelhjarte teikna av Torgeir. Lite visste vi då at vi minutt seinare skulle ete opp vafla til Maria.

Ingvild laga eit skattekart til meg. Det skal eg jammen meg teste ut. Det ser ut til at det ligg ein skatt på taket mitt.

Heath, men ikkje Ledger
Jo, det er Heath Ledger, sjølv om det i tittelen kanskje kunne verke som om det ikkje var han. Dette er nemleg eit ordspel og eit sabla morosamt eit også. Det var ikkje mitt ordspel for å seie det sånn. Det var Olav sitt, det var i alle fall han som sa det til meg. Dette er eit bilete av Heath Ledger ved kanten av eit stup og med eit tomt pilleglas i handa.
Samtlige jenter i den vestlege verda har det siste året gått rundt og sørga over hans bråe og mystiske død, dei grin åpenlyst og melder seg inn i facebookgrupper som “RIP, Heath Ledger 1979-2008″ (denne gruppa har i skrivande stund 82068 medlemmer). Det er sjølvsagt leitt at han døydde, men du verden, ordspelet er jo mykje betre no enn før han døydde.

Kommentarar